På historisk grunn

På Tolga var det svær furuskog og et bra fossefall, begge deler avgjørende for driften av ei smeltehytte. Verket tenkte stort! To «gater» ble anlagt der arbeiderne kunne bosette seg. Dette etter mønster fra Røros. Før 1660 var det ingen fast bosetting der vi nå har Tolga sentrum. Smeltevirksomheten ga ettertraktede arbeidsplasser, noe som førte til stor tilstrømning av folk. Det resulterte i ei eksplosjonsartet drift. Etter bare noen få tiår var det mer enn 400 bosatte rundt Tolgen hytteplass. Noen kom fra nabobygdene, noen kom fra Gudbrandsdalen og Møretraktene. Både svensker, dansker og noen av tysk avstamning fant også veien hit. De flest bygde opp små gårder hvor de hadde husdyr. Dette kunne være livberging i de tider da drifta av hytteanlegget var ustabil.
I de bedre driftsåra kunne det være over 40 personer tilknyttet smelthytta. I tillegg kom en del som tok mer tilfeldige oppdrag.

Anlegget på Tolga ble flere ganger utsatt for katastrofer. I 1750 sprang det store damanlegget i Tallsjøen og tok med seg smelteanlegget som var bygget i elveløpet. Det ble bygget opp igjen, men på 1820 tallet ble det igjen ødelagt av storbrann.

Tolgen smeltehytte var av stor viktighet i kobberverkets drift. Selve smeltehytta var plassert litt nedenfor fossen i elva «Tolga», mens deler av anlegget lå der Malmplassen Gjestegård ligger i dag.
Den store slegghaugen er nå bebygd, men den 10-15 meter høye skråningen er fortsatt godt synlig. Tolgen hytteplass er en viktig del av verdensarven Røros Bergstad og Circumferensen.
I 2010 utvidet UNESCO Røros Bergstad sitt verdensarvområde til å gjelde Røros Bergstad og Circumferensen.

Det som binder Fjellregionen sammen historisk er gruvedrifta. Med kobberverkstida kom en ny bosettingsstruktur. Tidligere var det stort sett bare Vingelen som var bebodd. I 1652 er det 14 garder i Vingelen og en i Erlia, med til sammen cirka 150 innbyggere Drøye tiåret etter er det altså 400 bosatte ved Tolgen Hytteplass. Arkeologiske funn og pollenprøver viser at det var bosetting i Vingelen i vikingetiden, år 800-1100.

Det er også funnet rester av gravhaug fra vikingetiden i Holøydalen. Vanndrevne jernblestringsanlegg ved Sandnesbekken i Gloføklia i tida 1150-1350 er også avdekket. Rester etter myrmalmutvinning i perioden 1400-1650 finnes over hele kommunen.

Nye muligheter
Etter svartedauen i 1350 ble mange bygder ble lagt øde. Kanskje gjaldt dette også i Vingelen. Ny jordbruksbosetting kan man imidlertid spore fra cirka 1450, 100 år etter Svartedauen. Fra 1650-åra var det jordbruk, fangst, fiske utmarksbruk og seterbruk, sjølhushold og noe byttehandel som preget bosettingen. Folk produserte stort sett alt de forbrukte. De la ut på lange turer for fiske, helt til Narren, Siksjøen og Magnhildsjøan. På Kvikne var det gruvedrift fra 1633, på Røros fra 1644. Folk ble fenget av den nye mulighetene og begynte med kolbrenning og forskjellig transport for verket.

Datidens trailersjåfører
I mer enn 200 år ble det brent køl og kjørevirksomheten var formidabel. Køl helt nede fra Atnosen, malm fra gruvene og diverse varer fra Trondheim ble fraktet oppover og nedover dalen. Karer, og noen kvinner, hester og okser var hele tida på vei til og fra. Dette var datidens trailersjåfører. Ingen steder var ferdselen større enn ved Tolga der langt over 100 køl-lass per dag passerte på veg til Røros eller ble tippet av ved Tolgen hytte. Det førte til stor gjestegiver-aktivitet ved Tolgen hytteplass. Mange gårder langs «gata» drev ferdasgårder. Her fikk hestene gratis stallplass mot at gårdeier fikk hestemøkka som «betaling» Dette var god gjødsel.
«Dersom Røros verk må innstille, kan vi bønder umulig bli boende på våre gårder», skal en bonde ha sagt i 1759. Det sier noe om den betydning lasskjøreraktiviteten hadde på den tida. Det var kvinnene som drev gårder, hus og hjem mens mennene var på «veien». All transport foregikk vinterstid på elveisen. Sommeren måtte folk få unna slåtten.

Tid med store endringer
Mesteparten av kobbertida var ei «urolig» tid med ferdsel, flytting, kjøp og salg av eiendommer. Det ble handlet på kreditt hos kjøpmennene Finne og Leigh på Røros. Noen fikk aldri betalt gjelda si og måtte gå fra gard og grunn. Alt i alt var det ei tid med stor utvikling.
Allerede før smelthytta ble nedlagt i 1871 var det en gradvis nedgang i antall bønder som var knyttet til verket. Rundt midten av 1800-tallet skjedde det store hamskiftet i landbruket. Det ble det mer og mer interesse for den rene gardsdrifta. Mye av vinterforet ble hentet fra utmarka, markhøy fra utslåtter og måsså fra fjellet. Storfeholdet økte og foring og avl fikk økt oppmerksomhet.
I 1856 ble Rausjødalen setermeieri startet opp og gårdbrukere satset mer på videreforedling og salg av jordbruksprodukter. Dette var det første andelsmeieriet i Nord-Europa og regnes som starten på det som nå er samvirket Tine. I 1877 kom jernbanen med de store endringer det førte med seg i infrastruktur. 1. januar 1871 ble Tolgen smelhytte nedlagt og anlegget ble solgt del for del. Dette markerte overgangen til en ny tidsepoke.

Kuriosa
Giftemål i Tolga på 1800-tallet:
 • Vel halvparten av alle som bodde på Tolga giftet seg innafor bygda.
 • 14% giftet seg med noen fra Vingelen
 • 12% giftet seg med noen fra Os eller Dalsbygda
 • 8% giftet seg med noen fra Tynset
 • 4% giftet seg med noen fra Røros
 • I tillegg var det en del giftemål mot Holøydalen, Rendalen, Kvikne, Alvdal, Folldal, Gudbrandsdalen og Vestlandet (til sammen 5%)

Noen grendeforskjeller var det også:
 • På Eid var det flest som fant en partner fra Tynset og Vingelen.
 • Tolginger øst for Glåma fant mange en partner fra Vingelen eller Hodalen
 • Giftelystne i Erlia fant partner i Os, Dalsbygda og Vingelen
 • På Eggan, Bakkan og Haugan var det mange som fant gifte i Vingelen
 • Folk fra Hyttgata og Røsebygda fant gifte fra mange plasser.